Jeg har ikke skrevet siden September. Jeg har ikke hatt inspirasjon til å skrive noe som helst. Verden rundt meg har spunnet som en tornado og jeg har ikke fått til å være senter av stormen hele tiden. Jeg har spunnet med og opplevd både kriser og oppturer. Det føles litt som å være inne i en tørketrommel. Det har jeg faktisk prøvd - tror jeg hadde ca 150 runder rundt, vel og merke uten varmluft!
I går og i dag har vært to ned-dager hvis man kan kalle dem det. Jeg vet ikke riktig hvorfor, for det har skjedd så mye positivt i det siste. Kanskje er jeg bare sliten? Men jeg har følt en enorm ensomhet, til tross for at jeg er omgitt av mennesker stortsett hele dagen. Jeg har latt meg selv dra ned i ensomhetstanker og innbilt meg at ingen er glad i meg.... Og det er ikke engang fakta.
Jeg har følt, som så mange ganger før at jobben er meningsløs, at jeg går i de samme rutinene, dagene blir for like osv. Jeg har begynt å kjenne på reiselysten, komme meg bort, stikke av, flykte - men det er stategien jeg har brukt før, og jeg vet ikke om det er riktig å gjøre det nå!
Ja, jeg føler en tomhet i meg - som om jeg har solgt sjelen min på en måte. Men til hvem? Lånekassen? Staten? Strømselskapet? -Eller gikk jeg rett og slett for mye opp i oppgaven om å hjelpe andre - så mye at jeg glemte å hjelpe meg selv, glemte at jeg også trenger å ha det gøy?
Jeg tror det siste stemmer - en følelse av å gi bort alt til andre, ingenting igjen til meg selv.... Og den tiden jeg har for meg selv går til å sige ned under dyna, prøve å ligge så stille som mulig for å lade opp til neste oppdrag, neste trening, neste gymtime, neste menneske å snakke ut av en krise.
Jeg tenker, det er litt av en berg og dalbane dette livet - det er jammen ikke lett å være balansekunstner. Gang på gang på gang må man oppleve å falle, og jammen kan fallhøyden være stor i blant... Men aldri så stor at det ikke går an å reise seg opp igjen.
Det er vi som skaper vår egen tilværelse, vi tiltrekker oss situasjoner og mennesker som lærer oss noe. Det er alltid noe å lære. å tro at man noen gang blir utlært vil være et hån mot seg selv.
Det er NÅ vi har sjansen til å gjøre noe, vi har muligheten til å gripe den sjansen i hvert øyeblikk - for ingenting er forutbestemt - Alt skjer NÅ selv om vi kan ha en følelse av at retningen er forutbestemt....
Vi er selv skaperen og designeren av vårt eget liv, som utfolder seg ved å manifestere drømmer, tanker, visjoner, følelser og emosjoner... Og selv om en altomfattende kraft har satt i gang vårt liv, også kalt Gud, den allmektige, store, Father sky, central sun osv - så er vi en del av denne kraften og kraften er en del av oss. Den skapende kraften som har skapt oss er den samme skapende kraften vi har i oss for å skape vårt liv her og nå. Det er ingen adskillelse fra vår skaper og oss - vi er en og samme - Du, Jeg = VI, Oss.
Her og nå bestemmer jeg meg for å gjøre en forandring i mitt liv, jeg vet ikke hvor det bærer av sted - men i første omgang blir det en telttur ut i det fri. Ja, det er på tide å flytte ut og bort fra Wi-fi, stråling, facebook og G-mail - for å finne skogens ro, for å finne indre ro!
Snakkes snart igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar