Strippet, naken og sårbar =FRI

Jeg lurer ofte på om jeg egentlig visste hva jeg gikk med på da jeg meldte meg på til dette livet.


Men før jeg begynner vil jeg bare si dette: Dette handler om min egen reise, hvordan jeg opplever min virkelighet, mine eventyr, erfaringer og livets skole! Jeg har viet livet mitt til å finne ut av denne reisen.

Jeg har vært et menneske, som så mange andre som har gått rundt og trodd at hvis jeg bare tilfredstiller alle rundt meg - så vil alt bli bra, da vil jeg bli godt likt og da vil alt flyte på skinner eller bølger eller hva det måtte være. Gang på gang på gang prøver livet å lære meg noe annet. Gang på gang ender det med at jeg selv blir skuffet, at jeg ser andre stikke av med min gladhet, ta æren for noe jeg har gjort eller de simpelthen lar meg sitte igjen der alene - etter at jeg har ofret det jeg hadde lyst til, til fordel for dem.

Kanskje høres jeg litt bitter ut nå, men det er jeg egentlig ikke. For jeg har lært meg å leve for andre. Være noe for andre - og det gir meg faktisk mye glede å kunne hjelpe, veilede, inspirere. Men jeg opplever at når det går på bekostning av noe jeg virkelig vil - så er det veldig skadelig for meg. JEG BLIR SINT! hahaha det er helt sant!
Jeg tror det er akkurat sånn for mange. Vi er så vant til å tilfredstille de rundt oss, uten tanke for at hvert eneste menneske som lever på denne jordkloden har ansvar for seg selv, og kun seg selv. (med mindre de er barn og uføre og ute av stand til å klare seg)

Dene gangen har jeg satt meg selv i en svært vanskelig situasjon, uten at jeg skal gå inn på de private detaljene. For jeg tror det er sånn - vi er våre egne guider, hvis vi bare kunne se det klart. Og den situasjonen jeg nå er i har fortalt meg at det er bare jeg og jeg bare som skaper min egen virkelighet. Dette visste jeg jo fra før, visste det hele tiden. Men måtte føle det inn under huden. Måtte ta på det, kjenne på det for å eie og integrere visdommen til det fulle!
Jeg sitter her nå - har reist vekk. Måtte ta meg fri fra alt bare, noen dager - vet ikke hvor lenge.
Jeg kjørte en liten snowboardkonkurranse på lørdag, med skadet rygg og litt stiv nakke - hvor dum går det an å bli egentlig? Men jeg ville det bare, ville det så mye - enda jeg gikk inn i det med visshet om at dagen derpå ville bli en sår opplevelse. Og ikke nok med det, men jeg kunne ikke dy meg - måtte ta den backflippen. måtte bare, enda jeg visste. Og jeg landet ikke godt. Overhodet ikke godt - men for stolt til å innrømme det.
Dagen etter våknet jeg helt knust. Knust både innvendig og utvendig. Klarte såvidt å løfte hodet fra puta. Hadde bare lyst til å gråte og gråte, ikke stå opp. Helt ute av stand til å hjelpe meg selv, ingen vilje til å fortsette - men hva var det egentlig som presset seg til overflaten? (det kan du lure på det......)

Det er ofte sånn at det er vanskelig å sette ord på ting i begynnelsen, det sjelen uttrykker så tydelig, men som kroppen og vårt ytre viser oss så godt. Jeg tror at kroppen vår speiler sinnet vårt. Jeg tror at tilogmed skader og ulykker som skjer oss er et uttrykk for hvordan vi egentlig har det. Jeg tror alt skjer fordi det er en mening med det - ingenting er tilfeldig.
Det finnes bare ressonans og konsekvens - og det finnes åndelige lover tilknyttet dette. "loven om tiltrekning", "loven om synkronisitet", "loven om enhet" er eksempler. Jeg har skrevet om dette tidligere - men kort fortalt så tiltrekker vi oss ALT vi gir oppmerksomhet, og i et syn jeg hadde før jul går dette raskere og raskere i denne tiden vi er i. og jeg opplever det sånn - at vi må få kontroll på tankene våre, for så straks de slår rot som en følelse i kroppen - så oppstår denne tiltrekningen eller konsekvensen om du vil!
Loven om synkronisitet handler om at hele universet jobber for å manifestere det du gir oppmerksomhet, det du ønsker deg, det du drømmer om - dette viser seg i tegn som blir lagt fremfor deg. Tallkoder, møter med mennesker, en bok du trengte akkurat da, en hundrelapp foran føttene dina da du ikke hadde penger til bussen osv... You see??? har du opplevd dette kanskje? De fleste har det, kanskje uten at de har tenkt over det :) og det er fett, det er så latterlig fett hver gang det skjer, fordi det er sånn, det funker sånn! Det er ikke engang magisk - eller du kan kalle det magisk hvis du vil!

Loven om enhet; betyr så mye som at vi er en, du er jeg og jeg er du. Vi er alle sprunget ut i fra samme kilde, vi har den samme kilden i oss. Du er et speil for meg og jeg er et speil for deg! Det jeg har å jobbe med meg selv, for å bli et helere og mer balansert menneske - det viser seg i deg. Du vil trigge mine svake sider og jeg vil trigge dine. Det vil si at alle er en lærer for alle! You can not run and you cannot hide! hahahaha Hvis du prøver å gjemme deg, utsetter du bare din egen utvikling - og det er jo greit nok, men du MÅ face det før eller siden!

Jeg har tenkt på dette mange mange ganger - kanskje det er like greit at jeg bare gjør ting selv, finner en liten gård for meg selv - manifesterer min egen drøm. Men jeg kommer tilbake til hver eneste gang at det ville jo bare være veldig trist å skulle gjøre alt mulig selv hele tiden. Jeg er jo et utrolig sosialt vesen - og jeg har evnen til å inspirere andre.
SÅ, jeg trodde virkelig at jeg surfet på en bølge med noen andre folk. Jeg levde noen uker i blizz og blazz og alt fløyt bare helt fint - helt til alt bare grusa seg, og jeg oppdaget at vi alle bare ser tilværelsen ut fra vårt eget lille vindu. AH tenkte jeg, så det er denne vindustilværelsesleken vi skal leke? Det gjorde meg i grunn veldig trist, og så lot jeg meg dra ned i den tristheten og vissheten om at alle hatt sitt lille vindu - ute av stand til å kikke inn i andres vinduer - bare leve i rommet innenfor sitt eget.
Er du med eller? Så eksempelvis ville det være slik: Jeg tar med meg frokostshaken  og den digge kaffen min med kardemomme og vaniljepulver opp på det lille kontoret mitt, for å nyte morgenstunden i ro og fred. For jeg trenger å hvile hodet, meditere litt, lese litt kanskje tegne litt da og høre fuglene kvitre og beundre Guds skaperverk og meg selv nesten vil jeg si!
Så blir den andre kanskje litt lei seg og tror at den har gjort noe galt da, eller sender ut bølger av negative emosjoner, som gjør at jeg går og spiser frokosten min for meg selv - for jeg gjør jo ikke det hver dag. Og så oppstår det en slags miskommunikasjon, bølger av rare ting mellom hverandre, som ikke er til å tolke direkte, men man kan TA og FØLE på de. Så var det kanskje det som var grunnen da, men det skulle vel ikke spille noen rolle - for det var jo like mye jeg som ikke visste hvordan jeg skulle håndtere det som lå i luften der og ulmet i utgangspunktet. Nei, nå ble det innviklet, nå snakket jeg sikkert et utydelig språk. Men så sensitive kan mennesker faktisk være, og det er jeg. Poenget mitt var; VI TAR TING SÅ HIMLA PERSONLIG - OG SÅ BLIR DET SÅ HIMLA SÅRBART AT JEG BLIR SPRØ. men hallo - det ligger faktisk hos begge, hos alle, hos hver enkelt å takle enhver situasjon, ethvert menneske man møter på sin vei. Det eneste vi kan gjøre er å være åpne, tålmodige (oooppps ikke min sterkeste side) og takknemlige for at vi kan lære av hverandre - good or bad (aha, there is no good or bad!!!) For alle mennesker er på ulike bevissthetsplan og vi kan ikke dømme en annen. Vi har ingen rett til å dømme andre mennesker, for ALLE prøver å gjøre det som er rett ut i fra sin egen bevissthet. Og vi har så mange sår som må leges før vi alle kan kalle oss hele og balanserte.

Min lærdom fra de siste marsdagene (Mars har vært en intens mnd. by the way - man, trodde aldri det skulle ta slutt! haha har du kjent på de energiene som har haglet ned over oss i det siste???) er at det beste forholdet, den største kjærligheten kan vi bare finne i oss selv og til oss selv. Først da kan vi bli oss selv fullt ut. Kjenn deg selv, elsk deg selv - for DU er fantastisk. En unik skapelse.
Det er ikke akkurat noe poeng i å ha dårlig selvtillitt, dårlig selvfølelse - just forget about it. Be free, be thankful for what you have and if you have nothing - be even more thankful!