onsdag 17. oktober 2012

Å grave i sin egen historie


Baby-me!



Jeg har alltid med meg en bok jeg skriver i. ikke en dagbok akkurat, men en bok bare. Refleksjoner, noen ganger drømmer jeg har hatt om natten, oppmuntrende ord eller egentlig hva som helst. Det er en form for terapi for meg, å skrive. Bare rable ned alt som farer gjennom hodet!
I blant liker jeg å åpne de gamle bøkene, de som jeg skrev i for 10 år siden - bare for å se hva jeg tenkte den gangen. Var en reflektert unge, men samtidig veldig redd for å være meg selv fullt ut. Akkurat som om jeg tok litt for mye plass og visste det. Ble ofte møtt med sjalusi, spesielt fra noen jenter. Kunne utkonkurrere gutter i enkelte ting. Fikk ofte mye oppmerksomhet - men kan ikke helt huske om jeg gjorde ting for å få oppmerksomhet eller om det bare oppstod.
Jeg husker ikke barndommen min så detaljert, selv om glimt kommer og går. Men jeg husker skolen. Jeg gadd ikke. Jeg visste jeg kunne, men jeg så ikke helt nytteverdien av alt jeg skulle lære. Skolen var som å surfe en bølge. Jeg seilte igjennom - brydde meg ikke spesielt mye om karakterene, selv om jeg visste jeg kunne toppe, men gadd bare ikke. Det var for mye strev. Det var morsommere å leke, sloss, bli kastet i kontaineren og få buksevann i friminuttene.  Jeg var ganske vill, men det viste jeg ikke til mamma. Hjemme var jeg eksemplarisk, selv om jeg kunne bli ganske så sur og grinete hvis jeg måtte gjøre ting jeg absolutt ikke hadde lyst til! På en måte kan man si at jeg hele livet har prøvd å gjøre alle tillags. Som en forbannelse - jeg undertrykte meg selv, mitt eget potensiale - for å tilfredstille alle rundt meg. Hvorfor? For å bli likt, den største frykten var  og ikke bli likt av andre.
Faktisk så sleit jeg veldig med å like meg selv og, fordi jeg merket reaksjoner i andre når jeg prøvde å være meg selv. Villkatten, uten hemninger. Fullstendig gal - jeg torde ikke slippe henne ut i frykt for hva andre kom til å si. Spesielt mamma.

I dag sitter jeg her, 30 år gammel og tenker tilbake. På en måte litt trist, men allikevel med en følelse av å ha levd livet til det fulle. Hadde jeg ikke vært så opptatt av å bli likt av andre og ikke gjort meg selv til noe mindre enn det jeg egentlig var/er, lurer jeg på hva jeg hadde vært i dag. Men på en annen side er jeg utrolig takknemlig - for det jeg er i dag. For alt jeg har opplevd, for alle menneskene jeg kjenner og ikke minst for det jeg har oppnådd! Jeg er veldig glad for å ha foreldre som har støttet meg hele veien og som fremdeles gjør det. Jeg er nesten stolt over å aldri ha hatt en fast jobb. Jeg er stolt over å ha fullført noen studier og avbrutt andre. Jeg er stolt over å ha vært toppidrettsutøver i to idretter. Ja, i dag kan jeg si at jeg er stolt av meg selv for å ha jobbet meg igjennom spiseforstyrrelser, angst, snart 10 år med diabetes og utallige skader som følge av impulsive dumheter. Jeg jobber hver dag med å like meg selv og godta at ikke alle mennesker liker meg.  Jeg prøver hver dag å våkne opp til en ny dag fyllt med spenning, lek og moro - og å være i min egen kraft.

Jeg er en som søker sannheten. Jeg er en som er tjenestevillig og som tar i et tak og hjelper til der det er behov. På mange måter kan man si at jeg er en ekstern ressurs i samfunnet. En som ikke hører til noe sted, men allikevel en som hører til der det er bruk for meg!

Dette skrev jeg for noen år tilbake:
"Nå er jeg ikke redd mer. Jeg er meg selv, så får folk velge om de liker eller misliker meg. Alt jeg vil er at alle er tilfreds med livet sitt. jeg liker ikke å avvise folk, selv om jeg må det i blant. Ellers spiser de meg opp.
Det er helt sikkert bra å sette seg noen mål her i livet, men det viktigste er å være tilfreds, finne en måte å leve på som gjør at vi trives. Leve mer i øyeblikket. Ikke la planene ta overhånd. Vi må finne kærlighet i tilværelsen. Vi må få slippe å stresse og i stedet få bruke tiden til å nyte livet til det fulle sammen med familie og venner - i naturen. Og ja! Vi må få lov til å dyrke interessene våre. Fest er gøy, men det er usunt å feste for mye!"


1 kommentar:

  1. :) Kjenner meg igjen i mye. Er sliten av å tilfredstille andre rundt meg, som du sier: de spiser meg opp.

    SvarSlett