Universet og meg

Noe av det beste jeg kan gjøre er å gå tur om kvelden før jeg skal legge meg. Helst  der det er minst mulig gatelys, slik at stjernehimmelen kommer ekstra godt frem. Som et utpreget B-menneske, er natten den aller beste tiden på døgnet. Alt er så rolig og stille, og det er definitivt den tiden på døgnet da hjernen fungerer best. Det er da ideene kommer, filosoferingen og kreativiteten!

Av og til når jeg kikker opp på himmelen om natten, og ser på alle stjernene, får jeg en følelse av å føle meg forferdelig liten og maktesløs. Akkurat som en maur i en stor maurtue. Men det er også noe ved maurtueteorien som gir meg håp, nemlig at hver enkelt maur er av stor betydning som bygningsarbeidere på tuen. Kan det også være slik med oss mennesker, at det hver enkelt av oss gjør hver eneste dag, er av stor betydning for jordkloden? Ville det ikke da være en helt absurd tanke å ødelegge den, eller tappe den for ressurser? For maurtuen fungerer vel ikke slik at noen maur bygger og andre ødelegger det som blir bygget. eller?

Noe annet som skjer med meg når jeg kikker opp på den mektige stjernehimmelen er at jeg får en følelse av å være inni en slags sentrifuge. Akkurat som i "ufoen" på tivoli, den karusellen der man går inn i et rundt rom og stiller seg inntil veggen. Når karusellen begynner å snurre rundt i en hinsides, vill fart, blir man sugd inn mot veggen, og kan dermed ligge både sidelengs og oppned uten å være i kontakt med bakken. Hvis man først kommer i skade for å smile, må man smile helt til karusellen stopper, for det er helt umulig å få smilet tilbake. Sånn føles det å se på stjernehimmelen noen ganger. det føles ut som om alt spinner rundt i en hissig fart, og det gjør det jo praktisk talt, men siden jorda også snurrer rundt sin egen akse, så merker vi det ikke på en måte. Nei, jeg synes ikke det er enkelt å forstå universet, men jeg elsker å tenke uendelige tanker. Det har jeg alltid gjort.
Har du noen gang spilt "the Sims"?? Det er et dataspill der du kontrollerer fiktive personer i en fiktiv verden, som du dikter opp og styrer. Hva om "noen" spiller the Sims med oss, der vi er de oppdiktede personene i en oppdiktet verden. Og hva om noen spiller the Sims med de som spiller the Sims med oss? Hva om våre egne celler i kroppen i virkeligheten er små jordkloder med små mikromennesker? Der de ulike organellene er verdensdeler? Og at hele kroppen vår er akkurat som en galakse?
Ja, man kan jo virkelig undre seg!