Ankom Tignes sent laurdag kveld, etter å ha møtt Annina på flyplassen i Geneve. Jeg oppdaget da eg gikk på flyet på gardemoen at jeg hadde glemt blodsukkerapparatet mitt. Og fikk akkurat lagd et lite kaos for mine venner og familie før jeg måtte slå av telefonen. Fikk ordnet med Linda, at hun skulle kjøpe et før hun drar i morgon tidlig.
Vi gikk rett og la oss da vi fant hotellet.
Søndag gikk vi og registrerte oss tidlig, og fikk oss en hyggelig overraskelse da vi får dekket 20 Euro i mat hver dag. Spiste frokost og dro opp for å kikke på facen. Den så veldig steinete ut, og øverste partiet må man rappellere ned. Jeg fant etter kvart en linje som passet til meg!
De aller fleste av kjørerne var trøtte og fæle etter en lang og slitsom reise fra USA, så det ble ikke så mye aggressiv kjøring denne søndagen. Spiste middag på kvelden (endelig laks) og tok en liten runde på bar etterpå. Thomas ledet oss i villrede til en forferdelig fransk og ekkel pub. Vi forlot den og skled nedover 3 stk på et par langrennski uten bindinger til nattklubben. Tok et par runder på dansegulvet, som for øvrig var sykt glatt, så det ble moonwalk denne kvelden, ingen håndstående!
Forresten så kom Linda og denne dagen, så vi parkerte henne på rommet vårt, der det var en ledig seng. Gratis overnatting på damen fra Voss!
Mandag = whiteout, men Annina, Linda og jeg fant litt isete off piste, dekket med noen cm pudder, og var i grunn fornøyd bare med å komme oss ut en tur! Skjedde ikke så mye mer denne kvelden, foruten en tur i bassenget på hotellet, middag og kortspilling med de norske gutta.
Tirsdag, whiteout igjen, men ut i bakken ble det allikevel. Jeg stod på ski som jeg lånte av den finske pratedama halve dagen, og fikk i allefall smake på den gode snøen som har dumpet. Litt skummelt var det, da snøen så vidt har dekket stein og gjerder. Sharks kaller man det!
Resten av dagen ble det brettkjøring i løypene, det var veldig artig, og humøret som ikke hadde vært så altfor bra tidligere kom snikende tilbake.
Onsdag lå an til å bli en fantastisk pudderdag, da vi allerede på morgenen kunne skimte blå himmel og sol. Linda guidet oss rundt, og etter en stund fant vi det perfekte stedet. Fikk et par gode run, før vi selvfølgelig ble avbrutt av riders meeting klokka 13. Arrangørene hadde bestemt seg for ny face, så det var bare å kaste seg rundt og komme seg opp til inspection. Ikke mange valgmuligheter i denne siden, men det så bratt og fint ut, og absolutt muligheter for noen solide klippedrop.
Jeg fant en linje, men ikke av det mest spennende slaget. Var vanskelig å se utgangene på klippene og det var en god del sharks innimellom. Snøen skulle være god, men jeg hadde et sent startnr, så for meg ville det nok bli oppkjørt og ruglete!
Felles middag på puben etter et nytt riders meeting på kvelden. Fikk låne klatresele (som jeg har lagt igjen hjemme på voss) og ryggplate (som jeg glemte i USA).
Torsdag, dagen for konkurranse (endelig). Vi stod opp tidlig, pakket sekken og dro for en kaffe på Aspen før vi tok toget opp klokken 09.15. Vi beregnet at vi skulle ha god tid da, med ca 3 min. per kjører og en times hike opp baksiden.
Da vi kom opp sjekket vi linjene våre grundig fra toppen, begynte så smått å gjøre meg klar mentalt, da vi fikk vite at en kjører var skadet. Han ble hentet ut med helikopter og det tok over en time før helikopteret og redningsmanskapet var på plass igjen. En time venting gjorde at vi fikk tid til å kikke på linja fra begge sider. Jeg begynte å føle meg usikker, og litt uvel. Sulten begynte å melde seg, men kunne ikke innta noe. Orket ikke engang å drikke vann.
Turen kom til meg. Jeg stod klar med bindingene på, og var så godt forberedt mentalt som jeg kunne. Så fikk vi vite at Jeanette som kjørte før meg var skadet, og vi måtte vente ytterligere 20 minutter. Da var det akkurat som om noe ga slipp inni meg, jeg var sulten, utmattet og ville bare komme meg ned. Nesten det verste som kan skje for min del, for da synker prestasjonen betraktelig. Vi begynte å stå på hodet og gå i spagaten på toppen, det var bare tull. Fikk en bit av en honningaktig marsipan dings av en av guidene, så det gjalp litt på den verste sulten.
Jeg fikk go, satte utfor, men fant ikke feelingen. Droppet en liten klippe midt på, hadde ingen følelse av om jeg kjørte fort eller sakte, jeg var ufokusert. Psyket ut på det store droppet mitt, og kjørte inn i renna i stedet. Droppet ut en liten klippe med bare stein på kanten, var nedi med rumpa og kjørte bare så fort jeg kunne ned til bunn. Jeg satt ikke igjen med noen følelse av runnet.
Ble allikevel litt overrasket da jeg kom på nest siste plass, og var forferdelig skuffet over meg selv. Heldigvis er jeg ikke av typen som går og surmuler lenge av den grunn, og kom ganske fort til å tenke på billetten hjem, for å rekke 50 års laget til mamma lørdag kveld.
Rushet tilbake til hotellet og heiv meg på internett. Mange dyre billetter og litt av et styr, men fant tilslutt en overkommelig billig billett fra Grenoble til London, og London til Torp.
Vi dro på middag i Le Lac, og siden opp til puben for noen drinker, som selvfølgelig var gratis. (man må jo ta med seg alt man kan av det som er gratis)
Forlot nattklubben relativt tidlig og hadde et lite nach på hotellet.
Stod opp tidlig fredag og rotet meg ned til Le Lac for å finne en buss til Grenoble. Det var her hele kaoset begynte. Bussen gikk ikke før 08.40, jeg hoppet på, og en snill dame hjalp meg med å komme på et tog til Chambery. Jeg innså her at det ikke var nok tid til å ta toget hele veien til Grenoble airport, så jeg kastet meg på en taxi, betalte 150 Euro, men rakk ikke flyet i tide. Jeg ble skikkelig frustrert, da det ikke så ut til at damene i infoen løftet en finger for å hjelpe meg, men fikk tilslutt, etter svette, tårer, slit og blod fikk jeg booket om billetten på tilsvarende fly dagen etter. En annen, mye snillere dame kom og hentet meg, og jeg fikk et fint lite rom et par km fra flyplassen. Sovnet momentant og våknet akkurat i tide til litt middag. Spiste, gikk tilbake til rommet og våknet dagen etter.
Spiste god frokost på et stort bord med bare franskmenn, som ikke gadd å snakke noe særlig engelsk. Greit nok. Gikk en tur til supermarkedet og kjøpte vin til mamma og pappa, viktig å ha med noen gaver hjem! Den snille damen kjørte meg til flyplassen, der det var et salig kaos av charterturister. Det tok evigheter før jeg kom til sikkerhetskontrollen, der jeg egentlig ikke fikk lov til å ha med hjelmen på flyet, men det smisket jeg meg til, da de tok begge vinflaskene mine og puttet de i et skap med lås. Jeg ble sur og sa bare ”enjoy the wine,” og jeg kom meg på flyet.
Den neste bekymringen nå var hvordan jeg skulle gjøre det i London. Neste fly gikk 15.00 og mitt fly ankom 14.10. på den tiden måtte jeg gjennom passkontrollen, få skibagen, sjekke inn på nytt, gjennom sikkerhetskontrollen og finne gaten. Alt stoppet opp ved baggasjen selvfølgelig, så det flyet rakk jeg ikke. (Lost case i utgangspunktet)
Jeg fikk booket om igjen til et senere fly, 19.05, men bursdagen til mamma måtte gjennomføres uten den planlagte toastmasteren denne gangen. Jeg ble veldig veldig lei meg for dette, men rakk å entre siste del av festen tross alt.
I skrivende stund sitter jeg på stansted i London, helt utmattet, stinker svette og har blod på t-skjorta (det er selvfølgelig etter et insulinskudd i blinde).
Jeg gleder meg til å komme hjem og slappe av i noen dager nå.
Dersom noe av teksten inneholder nynorske ord, så er det fordi min computer ønsker det slik…. Den ble nemlig født på vestlandet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar