Selve livet

Jeg er

En annen enn jeg var

Men allikevel den samme

Kanskje mer den sanne

Meg

Jeg er?

Omstendighetene forandrer meg,

Tvinger meg inn på stier jeg aldri trodde jeg skulle gå

Akkurat som vannet når det møter på en hindring

Ingen hindringer er så store t de kan utslette meg

De bare bygger opp mer kraft i meg,

Slik at jeg kan fortsette å bevege meg

På ukjente veier

Jeg vet ikke hvor veien går

Kanskje veien går med meg?

Lager seg rett foran min fot

Kanskje har jeg blitt vist kartet en gang

Men jeg husker det ikke

Eller gjør jeg det?

Kanskje drømmene og visjonene mine er biter av kartet?

 

For hvor ellers kommer drømmene fra?

Kan man drømme noe som ikke allerede finnes i bevisstheten?

Kan man lage drømmer ut i fra noe man ikke allerede vet om?

 

Skritt for skritt mot drømmen. Tør du gå?

Jeg tør ikke å la være

Jeg lengter sånn - sjelen min er der allerede. Den har alltid vært der.

Det er bare denne seige, treige kroppen som ikke klarer å henge med…

Så jeg måtte bare godta at jeg var her og nå - det gikk ikke fortere og ikke saktere.

Det gikk, det går akkurat i det tempo det skal - og kroppen ble syk av at sjelen ikke var på samme sted som den.

De kunne ikke separeres, de måtte være ett - her og nå

 

Sjelen ville fly, men kroppen hadde ingen vinger

Sjelen måtte bli med ned til jorden og slå rot.

Sammen måtte de bli som treet i skogen

En av alle andre

Et tre som alle andre, men allikevel i sine egne farger, form og prakt

I skaperens drakt med røttene dypt ned

 

Det var da de forstod dette

Selve livet……………..