Om ekteskapet

Jeg synes Kahlil Gibran skriver så fint i sin bok "profeten" om ekteskapet, og det å være i et forhold. Jeg har lyst til å dele den teksten med dere her, fordi det er sånn jeg selv føler det skal være. Det er så lett at vi legger bånd på hverandre og bare er i hverandres kraft i stedet for å stå i sin egen kraft når man trenger det. Man gjør seg så lett avhengig av den andre, og begynner å forvente  at ting skal være sånn eller sånn, fremfor å akseptere at man er to ulike individer, som står sterke i sin egen kraft, men i blant sterkere i hverandres kraft!

Om ekteskapet

Da snakket Almitra igjen og sa, Og hva med ekteskapet Mester?
Og han svarte og sa:
Dere var født sammen, og sammen skal dere være i evighet.
Dere skal være sammen når dødens hvite vinger skiller deres dager.
Ja, dere skal være sammen også i Guds tause erindring.
Men la det være avstand i deres samhørighet.
Og la himmelens vinder danse mellom dere.

Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til en lenke:
La den være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres beger, men drikk ikke bare av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av sammen bit.
Syng og dans sammen og hver glade, men la den andre få være alene,
Slik strengene på en lutt er alene, men skjelver av samme musikk.

Gi deres hjerter, men ikke til den andres eie.
For bare Livets hånd kan romme deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke for nær hverandre:
For templets søyler står adskilt,
og eiketreet og sypressen vokser ikke i skyggen av den andre.